Siden den store pionertiden i norsk elgitar-historie på 40- og 50-tallet har det egentlig ikke skjedd så mye nytenkning (verken i Norge eller i resten av verden for den del). Nils Robert Nilsen bygde sin egen gitar basert på sitt eget pickup-patent, og Oscar Skau designet både gitarer og forsterkere og fikk dem bygget av lokale krefter. Hornaas og Robert Normann fikk bygget noen få eksemplarer av Rayhorn-gitaren i Italia, mens John Sletterød fikk sin egen signaturmodell bygget av EKO, også det i Italia. Andre norske initativ etter dette har stort sett basert seg på kjente modeller fra The Big F Company.
Da Øivin Fjeld designet sin G# - G sharp - gitar modell i 1997, så man endelig konturene av noe radikalt nytt på elgitar-fronten i Norge. G# ble bl.a. benyttet som et byggeprosjekt for gitarstudentene ved MIA - Musikkinstrumentakademiet - i Sarpsborg, der Øivin var gitarprofessor. MIA ble dessverre etter hvert avviklet, mens Øivins renomme som gitardesigner ble videreutviklet. Etter at gitaren hadde vært presentert på diverse gitar-messer, ble det etablert en prøveproduksjon i Østen i 2004. I 2007 ble firmaet G Sharp Instruments A/S etablert, og kort tid etter skapte G# gitaren stor oppmerksomhet blant verdens gitarprominens på NAMM-messen i California.
Øivin Fjeld med sin G# gitar
Gitaren er av heltre mahogny - "Neck Through Body Construction", hvilket vil si at både kropp og hals er av mahogny. Gripebrettet er av lønn. Skalaen er på 530 mm, hvilket er vesentlig kortere enn vanlige elgitarer (Stratocaster = 647,7 mm).
Elektronikken består av en singlecoil montert på en plate i gitarens "sound hole" med en s.k. "push/push invisible" volumkontroll.